Historien om Strindheim Fotball
Jubileumsberetning, Strindheim Fotball:
De siste 25 årene har vært særdeles begivenhetsrike for Strindheim fotball.
A-laget rykket opp i gamle 3. divisjon (2. divisjon etter dagens system) første gang i 1975, og har siden den gang aldri havnet lenger ned i divisjonssystemet.
Høydepunktene i fotballavdelingens historie er utvilsomt gjestespillene i toppserien årene 1984 og 1995. Mellom disse har det vært mye opp og ned, bokstavelig talt. Strindheim har hatt problemer med å etablere seg i en divisjon, selv om årene i 1. divisjon har blitt flest etter hvert.
Særlig på 90-tallet kan man med god samvittighet bruke betegnelsen “heislag”  om Strindheim.
Fram til 1993 var laget også Trondheims ubestridte nr. 2-lag, men det er en posisjon først Nardo og i de senere år Byåsen har utfordret oss på.
De siste 25 års historie for Strindheim fotball er utvilsomt en historie om sportslige framganger.
Men det er også en historie som forteller at det ikke alltid er lett for en miljøklubb som Strindheim å hevde seg i en stadig hardere økonomisk virkelighet.

Denne beretningen er skrevet dels ut fra skriftlige kilder (årsrapporter og utallige avisartikler), dels er den også basert på samtaler med folk i klubben og på egen (feilbarlige) hukommelse.
Dette er derfor ingen fullstendig vegg-til-vegg-dekning av fotballavdelingens virke de siste 25 år, men mer en oversikt der enkelte sesonger, episoder og mennesker har fått mer plass enn andre.
Den er i all hovedsak rettet mot a-lagets prestasjoner, og sesongene da laget befant seg i toppdivisjonen har selvsagt fått størst oppmerksomhet.

Vegard Enlid

 

1976-1983: Veien mot toppen
Etter å ha klart seg brukbart i debutsesongen i 3. divisjon, skulle 76-sesongen bli kronet med opprykk.
Den tidligere RBK-kjempen Kåre Rønnes ledet laget til avdelingsmesterskapet, i hard kamp med Røros.
Ett poeng skilte de to lagene, som var i en klasse for seg denne sesongen.

Rønnes fortsatte på oppgaven med å lede laget i 2. divisjon i 1977, og målsettingen før sesongen var å berge plassen. Det klarte laget, selv om det var på hengende håret. Strindheim ble nummer 8 av 10, noe som normalt ville ført til kvalifisering for å unngå nedrykk.
Men ettersom 3. divisjonsvinner Mo IL ikke kunne rykke opp, slapp laget med skrekken. 3 seiere, 9 uavgjorte og 6 tap høres ikke nødvendigvis imponerende ut, men laget hadde sjelden marginene med seg dette året.
Etter spill og sjanser burde ikke minst flere av uavgjort-kampene endt med seier. I cupen nådde laget 4. runde, der det ble et knepent 0-1-tap for Bodø/Glimt, som senere nådde finalen og ble nummer 2 i toppserien.
Juniorlaget ble nummer 2 i serien etter Heimdal, og den ikke helt ukjente Sverre Brandhaug ble tatt ut på juniorkretslaget.
Solid egenrekruttering var da, som nå, Strindheims styrke i konkurransen mot mer pengesterke konkurrenter.

Før lagets andre sesong i 2. divisjon takket Kåre Rønnes for seg som trener, og Olav Nordbø ble engasjert. Gløden og iveren var stor før sesongstart, og laget fikk da også en meget sterk vårsesong.
Etter halvspilt serie lå laget på 2. plass, noe som ville ført til kvalifisering til toppserien dersom laget hadde holdt koken.
Men etter hvert ble det klart at forholdet mellom trener Nordbø og spillergruppa ikke var det beste.
Den dårlige tonen fikk etter hvert også påvirke de sportslige resultatene, og høstsesongen begynte med en tilsynelatende endeløs rekke tap.
For å avverge nedrykk, så styret seg nødt til å skifte ut treneren. Arngrim Søbstad kom inn som en reddende engel. Med humør og spilleglede tilbake på plass, ble det en respektabel avslutning på sesongen. 6. plass var tross alt en forbedring fra året før, alle problemene til tross.
I cupen ble det smalhans, da laget røk ut for det middelmådige 3. divisjonslaget Clausenengen allerede i 2. runde.

Framgangen fortsatte ytterligere året etter, da laget havnet på en sterk 3. plass etter Lyn og Molde.
Denne prestasjonen er enda sterkere når man tenker på at antallet 2. divisjons-avdelinger ble redusert fra tre til to dette året.
I cupen ble det nok et knepent tap mot et toppserielag i 4. runde.
På Brann Stadion måtte Brann slite for å hale i land en 2-1 seier. Nettopp Brann skulle det bli mange cup-dyster med framover.

Det var grunn til å være meget optimistisk foran 80-sesongen, ettersom laget bare hadde blitt bedre og bedre de siste årene. Men tilbakeslaget var kanskje nødt til å komme før eller siden.
Bjørn Hansen ledet laget, men kunne ikke forhindre nedrykk. Strindheim havnet på 10. plass, med alt for lang margin fram til sikker plass.
Heller ikke cupen ble noen trøst. i 3. runde ble 3.divisjonslaget Tynset våre banemenn da de vant 3-2 etter ekstraomganger.

——————————————————————————–

1981-sesongen ble Tore Lindseths første som Strindheim-trener.
Lindseth skulle etter hvert få kallenavnet “Trollmannnen” på bakgrunn av sine resultater med Strindheim-laget. Men selv om den første sesongen etter nedrykket var god, ble ikke målet om direkte opprykk nådd.
Til slutt havnet laget på 2. plass, 2 fattige poeng bak avdelingsvinner Aalesund. Arve Aspaas ble kåret til årets spiller, og nettopp Arve skulle senere markere seg i klubben på flere områder.
I cupen ble det 2-4 tap i 3. runde for Molde, etter å ha ledet 2-1 ved pause.

——————————————————————————–

Sesongen i 1982 begynte med økonomiske bekymringer, etter et særdeles dårlig resultat året før.
Derfor gikk mye av styrets energi dette året med på å få den økonomiske delen av Strindheim-skuta på rett kjøl. På det sportslige planet var det derimot ingen problemer.
Lindseth førte i sin andre sesong Strindheim på ny opp i vår nest øverste divisjon. Selv med blandede resultater i treningskampene, gikk laget fra seier til seier i starten av sesongen.

82-sesongen ble også den første der Strindheim stilte old-boyslag. Til tross for de økonomiske
vanskene ble 82-sesongen på den tiden betegnet som den beste i avdelingens historie, med gode sportslige resultater i alle ledd og årsklasser.

——————————————————————————–

Søndag 23. oktober 1983 vil for alltid stå som en historisk dag i Strindheims historie.
Da ble det endelig klart at a-laget skulle spille toppserie-fotball i 1984.
Men som nyopprykket lag var nok ikke opprykk til toppserien i tankene hos trener og spillere før sesongstart. Men sett på bakgrunn av resultatene i treningskampene, var det grunn til å håpe på en god sesong.
Mye av sesongen gikk uten at noen klarte å stoppe det fremadstormende Strindheim-mannskapet.
Først i 19. serierunde gikk laget på sitt første tap, borte mot Tromsø.
Dette tapet betydde at Molde rykket fra og ville ta plassen som ga direkte opprykk.
Men kvalifiseringsplassen ble sikret med soleklar margin foran trønderkollega Steinkjer. Kvalifiseringen ble gjennomført som seriespill mot Brann fra toppserien og Pors fra den andre 2. divisjonsavdelingen. Hjemmekampen mot Brann endte 0-0, et resultat som føltes noe urettferdig for våre gutter.
Uten seier i hjemmekampen visste man at det skulle holde hardt å klare opprykk.
I Porsgrunn ble imidlertid Pors satt på plass med 2-1. Likevel var man avhengig av at Pors, som allerede var sjanseløse, tok poeng i Bergen.
De fleste regnet nok med at Brann skulle valse over motstanderen. Men Pors overrasket alle. I klubbhuset hadde Strindheims spillere og støtteapparat samlet seg til direkte telefonoverføring fra Brann stadion.
Det ble 90 uutholdelige minutter, men da dommeren blåste i fløyta hadde Pors klart 1-1.
Strindheim var i toppdivisjonen, og gledesscenene som utspant seg har man nok ikke sett maken til i klubbhuset verken før eller siden.
Hvem husker vel ikke avisbildet der Arve Aspaas som folder hendene og takker både Pors så vel som høyere makter?

Til tross for et underskudd på over 40.000 før sesongen klarte man takket være god innsats i cupen (utslått i fjerde runde etter ekstraomganger mot Steinkjer) og serie å komme i havn med et beskjedent overskudd.
I årsberetningen ble det imidlertid uttrykt bekymring for det lave tilskuerantallet. Dagens Strindheim-patrioter hadde nok vært særdeles fornøyd med 83-sesongens publikumssnitt på like under 1000, og med 2200 som høyeste tilskuertall.
I dag virker disse tallene som litt av en ønskedrøm for alle som har et hjerte som banker for Strindheim. Utviklingen siden den gang for knapt 20 år siden, viser at det ikke akkurat har blitt lettere å drive en fotballklubb i skyggen av storebror Rosenborg.

Fra sensasjon til høstdepresjon – Strindheims første toppseriesesong

Foran den store toppseriedebuten forberedte laget seg godt. Spillerne på opprykkslaget fortsatte, og 4-5 habile spillere ble hentet inn.

Deriblant mannen som er den Strindheim-spilleren som har blitt mest kjent i ettertid; Rissaværingen Gøran Sørloth.

Spillerne trente hardere enn noen gang tidligere. 5 fellestreninger ukentlig pluss egentreninger skulle forhindre at laget ble en kasteball blant de “store gutta”.

Og det ble de da heller ikke.

Åpningskampen mot Bryne gikk for 9000 tilskuere, som så at lagene delte poengene broderlig etter 1-1.

Så ble det tap for Kongsvinger og seier over Moss, før det ble tre strake tap. Men innspurten mot sommerferien var kolossal, med seieren over gullkandidat Lillestrøm på Lerkendal som høydepunkt.

Ingen som var der har glemt Stig Dahls seiersmål, en suser i vinkelen fra 25 meter.

Strindheim hadde levert en innsats over all forventning, og var vårens store overraskelse i Norsk fotball.

 

Resultater, vårsesongen:

Strindheim – Bryne 1-1

Kongsvinger – Strindheim 3-0

Strindheim – Moss 1-0

Start – Strindheim 2-0

Strindheim – Rosenborg 0-2

Vålerengen – Strindheim 3-0

Strindheim – Viking 0-0

Fredrikstad – Strindheim 0-1

Strindheim – Eik 3-1

Molde – Strindheim 4-4

Strindheim – Lillestrøm 2-1

 

Høstsesongen startet også godt, med en imponerende borteseier mot Bryne. Etter 12. og 13. serieomgang lå faktisk Strindheim foran Rosenborg på tabellen.

Vi som ville ha Strindheim som “Bæst i by’n” fòr ikke lenger med løst snakk!

Men gleden varte dessverre ikke lenge. For nå begynte nedturen.

Fra og med 13. serierunde gikk laget på 8(!) strake tap.

Bakover på banen var laget fortsatt solid, men måltørken framover ble skjebnesvanger.

Kun to mål scoret laget på disse 8 kampene, og da blir det ikke poeng i fotball.

Tapet i “Skjebnekampen” mot Fredrikstad på Lerkendal i 19. serierunde avgjorde ikke bunnstriden, men likevel var det denne kvelden Tore Lindseth og spillerne for alvor så nedrykksspøkelset i hvitøyet.

Enda et tap mot bunnkollega Eik ble det, før laget reiste seg og avsluttet serien med to uavgjortkamper.

 

På tross av nedrykket hadde Strindheim slettes ikke dummet seg ut i sin debutsesong i toppserien. Få eller ingen braknederlag, og fattige tre ekstra poeng hadde ført til ny kontrakt.

 

——————————————————————————–

 

Resultater, høstsesongen

Bryne –

Strindheim

0-1

Strindheim –

Kongsvinger

1-2

Moss –

Strindheim

3-0

Strindheim –

Start

0-1

Rosenborg –

Strindheim

4-0

Strindheim –

Vålerengen

0-2

Viking –

Strindheim

2-0

Strindheim –

Fredrikstad

1-2

Eik –

Strindheim

1-0

Strindheim –

Molde

1-1

Lillestrøm –

Strindheim

2-2

I cupen kom laget igjen til 4. runde, men hadde likevel grunn til å gremmes etter tapet for Odd, som da lå på bunnen av 2. divisjon.

1985 – 1994: Stabilitet
Verken spillere eller støtteapparat hadde blitt skremt av nivået i toppserien, og målet før 85-sesongen var snarlig opprykk. Det hadde lenge vært klart at Tore Lindseth ikke ville fortsette som trener, og da treningen startet opp igjen i november var Håkon Hellandsjø engasjert som erstatter.
Vinteren førte med seg flere gode resultater i treningskampene, og det var ingenting som skulle tilsi noe annet enn at Strindheim ville kjempe i toppen av 2. divisjon. Laget hadde riktignok mistet flere sentrale spillere (bl.a. Gøran Sørloth, Torgeir Vatten og Stein Erik Brekke til Rosenborg), men erstatterne gjorde bra fra seg.
Etter en tilsynelatende vellykket treningssamling i Nederland begynte det imidlertid å ulme i spillergruppa. Det viste seg at forholdet mellom trener og spillere var anstrengt, og hadde vært det lenge. Etter en rekke møter mellom styret og spillerne ble trener Hellandsjø løst fra sin funksjon med øyeblikkelig virkning. Ny trener ble Gunnar Tiller, og ingen misunte ham den oppgaven det er å ta over et lag bare få dager før seriestart. Sesongen startet med 0-3-tap for Mjølner, og utover våren ble det mer realistisk å berge plassen enn å tenke på opprykk. Likevel så det brukbart ut før ferien.
Så, midt i sesongen og uten forvarsel, mistet laget flere spillere. Noen flyttet på grunn av jobbsituasjon, noen gikk tilbake til gamleklubben, og skadene florerte blant viktige spillere. Kun 14-15 spillere av en opprinnelig stall på 23-24 var igjen. Fra begynnelsen av august til midten av september tok ikke laget et eneste poeng. Stein Erik Brekke ble hentet tilbake fra RBK, og Tore Lindseth kom igjen inn som Tillers assistent. Etter “trollmannens” gjeninntreden vant Strindheim to kamper på rad, og så ut til å kunne berge plassen. Men de to siste kampene mot Hødd og Tromsø endte med tap. Når samtidig de andre resultatene i bunnstriden gikk feil vei, måtte laget ta den tunge turen ned i 3. divisjon, bare ett år etter at det spilte i toppserien. Ett fattig poeng til hadde vært nok, men denne sesongen kunne laget takke seg selv. Alt for mange poeng ble regelrett gitt bort i gave til langt svakere motstand.
I cupen viste spillerne litt av det som bor i dem, gjennom å nå en historisk kvartfinale. Brann ble feid av banen i 4. runde, men i kvartfinalen mot Vålerenga ble det bråstopp. Sjelden har Bisletts oppnavn som “lekegrinda” vært mer dekkende, og svimle Strindheim-spillere gikk av banen med 1-9 i hatten.
Per Jørgensen passerte denne sesongen 100 kamper, men han ble smågutt mot oppmann Olav Johansen, som nådde nøyaktig 1000 kamper som oppmann ved sesongslutt. “Olaf” hadde posisjonen siden 1963, og annonserte at han ga seg etter 85-sesongen. Slik skulle det ikke bli…
I et dårlig år for Strindheim-fotballen var juniorlagets innsats et lyspunkt. Laget ble kretsmestere etter å ha slått Rosenborg i den avgjørende kampen.

——————————————————————————–

Mange spådde at 85-sesongen var begynnelsen på slutten for Strindheim som en aktør i norsk toppfotball. Og ja, det meste så unektelig mørkt ut. Spillerflukten, som startet med nedrykket fra toppserien, bare fortsatte før 86-sesongen, og kun 7-8 spillere var igjen fra laget som rykket ned fra 2. divisjon. Samtidig hadde tillitsmannskrisen også nådd Strindheim, som igjen måtte klare seg uten økonomiutvalg og med et ellers mangelfullt styre. Etter en oppløftende sesong publikumsmessig i 84, kom klubben ned på jorda med et brak året etter. Sjelden fant mer enn et par-tre hundre sjeler det umaken verdt å følge Strindheims kamper, og det er en tendens som dessverre har fortsatt helt opp til i dag. Dessuten ble treningsforholdene utsatt for skarp kritikk. Få, om noen, lag på Strindheims nivå i Norge hadde dårligere treningsforhold.
Men dommedagsprofetene skulle ikke få rett nå heller. Aldri har det vært jaktet så intenst på nye spillere, et arbeid som ble lettere når man igjen hadde Lindseth som magnet på trenersiden.
De gode tendensene fra treningskampene fortsatte da serien startet, og vårsesongen ble et rotterace mellom Strindheim og Kristiansundslagene KFK og Clausenenga. Utover høsten dro imidlertid Strindheim fra, og vant serien med hele 5 poengs margin. Kun to tap (det første kom i 18. serierunde) ble bokført for det ferske Strindheim-mannskapet.
En gledelig hendelse i 1986 var at klubben fikk sitt første jentelag. Årsrapporten nevnte likevel dette i en noe avmålt tone: “Vi bør nok allerede akseptere at damefotball er på veg inn i Strindheim”, sto det, med en viss skepsis mellom linjene.

Vårsesongen 97 ble vanskelig i comeback-året. 7-8 spillere, blant dem viktige brikker som Stein Erik Brekke, Tor Leirstein, Lars Krogh og Knut Høgmo, kunne ikke spille på våren grunnet skade. Det så stygt ut midtveis, men en meget god høstsesong førte til at målet om fornyet 2. divisjonskontrakt ble nådd. “Gjenoppbygningen” av Strindheim som topplag førte med seg et kjærkomment generasjonsskifte, og nå hadde laget en stamme som ville vare noen år framover. Uten skadene kan man ikke utelukke at laget kunne ha kjempet i toppen av divisjonen.
Årets utvilsomt mest dramatiske kamp fant imidlertid sted i cupen. Som så ofte før var Brann motstander i 4. runde, og Strindheim rystet stjernene på Brann stadion. I en batalje av en fotballkamp kom dessverre dommer Einar Halle mest i fokus. Roar Stokke ga Strindheim ledelsen allerede etter 1 minutt, en ledelse Brann utlignet 10 minutter senere. Brann dominerte banespillet, men Strindheims kontringer var langt farligere. Ti minutter før full tid snapper Strindheims verdaling Kjell “Billy” Engesvik et tilbakespill, runder keeper, men skyter over på blank kasse. Dermed blir det ekstraomganger, og kaoset er i gang. Dommer Halle dømmer et ytterst tvilsomt straffespark for Brann i det 105. minutt, og Strindheim er under. På slutten av andre ekstraomgang sparker Branns Odd Johnsen en Strindheim-spiller i brystkassa, og får rødt kort. I tumultene som følger får også Stein Erik Brekke marsjordre. Den dramatiske kampen ebbet ut med seier til Brann, som senere kom helt til finalen.

Et pussig poeng ved 87-sesongen var regelen med straffespark-konkurranser i uavgjorte kamper. Vinneren av straffespark-konkurransen fikk 2 poeng, mens taperen bare fikk 1. Strindheim vant 6 av de 7 straffespark-konkurransende de var involvert i, noe som gjorde at laget berget plassen. Med ordinær poenggivning ved uavgjort, ville Ørn havnet tre poeng foran Strindheim! Ingen kan vel spå hva som hadde skjedd dersom laget igjen hadde rykket ned, men 87-sesongen ble den første sesongen uten opp- eller nedrykk siden 1982, og den første av i alt 8 strake sesonger i vår nest øverste serie.

Økonomien ble i 1988 igjen en tung byrde, ikke minst på grunn av et presset sponsormarked. Mange klubber kjemper om få kroner, og det ble stadig vankeligere for en klubb som Strindheim å få en bit av kaka. For å unngå miskreditt ble det denne sesongen tatt opp lån, samt at noe gjeld ble bakt inn i sponsoravtaler. Klubbhuset ble også leid ut til barnehage, noe som ga klubben sårt tiltrengte penger. Da fikk det ikke hjelpe at utleien begrenset Strindheims egen bruk av huset. Dette året begynte også planene om kunstgressbane å ta form.
Tore Lindseth sa etter forrige sesong takk for seg, og Torgeir Vatten tok over som spillende trener, i spann med Stein Erik Hegerberg. Gode resultater på vinteren borget for en forbedret plassering i forhold til året før. Etter en nølende åpning kom laget i gang, og sesongen endte med en solid 5. plass, i et “vakuum” på midten av tabellen. I cupen ble det atter en gang stopp i Bergen mot Brann. Fjerderunde-kampen endte denne gangen fullt fortjent 2-0 til Bergenserne.

Torgeir Vatten fortsatte i 1989 alene som trener, denne gangen uten å aksle a-lagstrøya selv. Sesongen skulle etter målsettingen beste Strindheim som et topplag i divisjonen. Slik ble det ikke, og laget sikret seg fortsatt liv i divisjonen først i nest siste serieomgang. Mange forklaringer ble forsøkt gitt, og den viktigste årsaken til den svake sesongen var sannsynligvis at laget besto av mange nye, urutinerte spillere.
Stein Erik Brekke satte dette året klubbrekord i antall spilte kamper med 330.

——————————————————————————–

Før 1990-sesongen ble den gamle toppscoreren Arve Aspaas ansatt som trener, med tidligere spissmakker Håkon Jørgensen som hjelpetrener. Denne sesongen varslet også Olav Johansen sin avgang som oppmann, etter utallige år som “Mr. Strindheim”, men han skulle returnere som materialforvalter.
2. august ble kunstgressbanen høytidelig åpnet, med kamp mot det engelske eliteserielaget Norwich. Tap ble det, men likevel en flott markering. Strindheim kjempet lenge i toppen av tabellen, men havnet til slutt på en godkjent 5. plass. I cupen fikk laget stryk av Strømmen i 3. runde med hele 0-6.

——————————————————————————–

1991 ble første sesong “hjemme” på Kunstgresset, og den skulle bli den beste på lenge. Selv om reklamesalget på banen ikke svarte til forventningene, gjorde så absolutt fotballen det. Strindheim karret til seg en 2. plass, og dermed kvalifisering, der Bryne og Brann var motstandere i puljen. Hjemmekampen mot Bryne endte dessverre med et 0-2 tap, og Brann ble også for sterke i Bergen. Ikke opprykk, med andre ord, men alt tydet på at laget heller ikke var modent for toppseriespill på dette tidspunktet.
Selv om a-laget ikke klarte opprykk i 1991, var klubben likevel representert i toppserien. Den 14. juni debuterte Frode Kvam som hoveddommer i toppseriekampen mellom Sogndal og Ham-Kam. Et korrekt rødt kort bladde også den tidligere keeperkjempen opp i den tøffe debuten.

Til dels store utskiftninger i spillerstallen før 92-sesongen førte til nøkterne ambisjoner, til tross for den gode innsatsen året før. Men sesongen startet bra. Likevel gikk laget på en smell på tidligsommeren, med flere strake tap mot enkel motstand. Dette gikk ut over humøret, og laget måtte jobbe med seg selv for å komme på stø kurs igjen. Høstsesongen ble rimelig god, og laget endte på en trygg 5. plass. 92-sesongen ble også den første for en spiller som i dag deler treneransvaret for Strindheims a-lag, nemlig Ronald Wenaas.

Etter mange år som soleklar nr. 2-klubb i Trondheim fikk Strindheim i 1993 konkurranse fra Nardo. Bydelsklubben hadde slått seg opp til 1. divisjon, og skulle vise seg å bli en “plagsom” konkurrent i flere år framover. Spillerstallen hadde et meget sterkt innslag av unge, lovende spillere denne sesongen. Hele 5 spillere hadde vunnet Interkretsserien for junior sesongen før, og flere av dem, blant andre Joachim Walltin og Terje Høsøien, holdt fortsatt junioralder.
Forsesongen var meget god, med sølvmedalje i five-a-side NM som rosinen i pølsa. Sølvet var Strindheim Fotballs kanskje største bragd noensinne, og laget var svært nær å ta hjem gullet. Ham-Kam utliknet 20 sekunder før ordinær tid, og avgjorde kampen i sudden death.
I serien var vårsesongen svært dårlig. Laget lå lenge på nippet til å rykke ned. En kraftanstrengelse i høstsesongen førte til at det til slutt ble 6. plass, to plasser og tre poeng bak byrival Nardo. “Tett i begge ender” kan brukes som betegnelse på dette årets lag. Strindheim noterte seg både for avdelingens færrest innslupne og scorede mål.
“Mr. Strindheim” personlig, Olav Johansen, døde brått den 22. februar 1994. Han hadde igjen gått på som oppmann etter et par sesongers pause, men fikk aldri oppleve den kommende jubelsesongen. “Olaf” hadde imidlertid før han døde en god følelse for laget, og spådde (i likhet med i 1983) en stor sesong for laget.

Og Olav hadde rett, en stor sesong ble det. Muligens den sportslig beste og morsomste for a-laget og dets publikum noensinne. Trond Hansen ble før sesongen promotert fra juniortrener til trener for a-laget, og fikk en pangstart da han ledet laget til NM-gull i five-a-side i Østfoldhallen.
Og feiende flott ble også utendørssesongen. Målsettingen var en 3. til 5. plass, men det viste seg kjapt at sluttplasseringen kunne overgå forventningene. Strindheim kjempet i teten hele sesongen, med Stabæk, Nardo og Drøbak/Frogn som hovedkonkurrenter etter at favorittene Lyn og Moss sviktet. En periode lå både Strindheim og Nardo an til å rykke opp, og dette vakte sterk bekymring hos mange. Verken de to klubbene, NFF, Fotballkretsen eller Trondheim kommune så spesielt lyst på å ha tre tippeligaklubber fra Trondheim. Av de fire nederlagene Strindheim fikk, kom to av dem nettopp mot Nardo. Lykkeligvis for Strindheim falt Nardo av lasset mot slutten, og måtte til slutt ta til takke med en 4. plass.
Ellers ble det “mang ei hærlig stoinn” på kunstgresset. Nesten tre scorede mål i snitt per kamp må sies å være meget sterkt. Laget spilte attraktivt og underholdende, og særlig hjemmekampen mot opprykkskollega Stabæk var en oppvisning i lærebokfotball.
– Jeg har ikke sett maken til fotball av noe norsk lag i år. Det var utrolig hvor mye Strindheim-spillerne herjet på midtbanen, jeg synes alle var like gode med ballen. Dette overgår det meste av det spillet som vises i eliteserien, uttalte Stabæks Ingebrigt Steen Jensen etter at laget hans hadde blitt slaktet med 5-0. Til slutt vant Strindheim avdelingen, med Stabæk på andreplass. Årets store komet var 17-årige Kristian Sørli, som bidro med flere viktige scoringer.

«Kaos» på øverste nivå
Så ble det Tippeliga igjen, og det skulle bli en sesong med adskillig flere bekymringer enn gleder. Klubbens andre toppseriesesong ble et eneste langt kaos, både økonomisk, sportslig og ikke minst på trenersiden. 1995-laget var neppe et dårligere lag eller dårligere enkeltspillere enn laget som neste overlevde i 1984, men Strindheim møtte en atskillig tøffere virkelighet denne gangen.

Allerede før sesongen ble det klart at det fantes misnøye med det sportslige opplegget. Tidlig kunne man spore murring i spillergruppa, hovedsakelig på grunn av en konflikt mellom høye sportslige ambisjoner på den ene siden og dårlig sportslig opplegg og små ressurser på den andre. Drøyt to uker før sesongen måtte styret innkalle til møte, der spillerne av økonomiske årsaker måtte akseptere 20 prosent lønnskutt. Omtrent samtidig presenterte spillerne en liste på 13 punkter det de kritiserte trener Trond Hansen, blant annet for manglende formasjonstrening.
Likevel ble disse konfliktene løst i tilsynelatende minnelighet, og laget og støtteapparatet framsto som noenlunde samlet da sesongen tok til. De tre første kampene gav uttelling over pari, med uavgjort mot Hødd, tap for Rosenborg og seier mot Tromsø.
Mellom 3. mai og 6. august tok laget kun to poeng på 13 kamper, med en stygg målforskjell på 12-40. I løpet av disse tre månedene skjedde det også en rekke dramatiske ting utenfor banen.

I begynnelsen av juni ble trener Trond Hansen fristilt fra trenergjerningen. Spilleropprøret mot Hansen hadde stilnet, men mistilliten hadde fortsatt grobunn i styret. Dette selv om formann Svein O. Berg offentlig støttet Hansen tidlig i mai. Etter lengre tids vurderinger bestemte styret seg for å si opp Hansen den 31. mai etter cupkampen mot Steinkjer, som laget for øvrig vant 3-0. Begrunnelsen var at det lenge hadde vært tydelig at apparatet rundt laget ikke hadde vært bra nok. Avskjedigelsen av Hansen var etter sigende et ledd i en prosess der engasjementet av sportslig koordinator Jan Hoff og ansettelsen av Ole Erik Fremo som hovedtrener var de andre faktorene. Fremo hadde vært koblet inn som hjelpetrener siden begynnelsen av mai.
Trenersaken fikk stor omtale i media, og ingen kan vel være uenig i at klubben behandlet saken på en ikke alt for smidig måte utad. For eksempel fikk Trond Hansens familie vite at han var fjernet som trener gjennom TV2. For det andre var det allerede da klart at Ole Erik Fremo neppe kunne trene laget lenger enn i en måned, grunnet sin heltidsjobb i fotballkretsen. Noen permanent løsning hadde man på dette tidspunkt ikke i sikte. Hansen på sin side reagerte på at styret ikke hadde vært fulltallig da avskjedigelsen ble vedtatt, og at han følte at det hele skjedde mot spillergruppas vilje.

Midt opp i den turbulente trenerstriden skjedde det imidlertid noe som skapte midlertidig glede og forventning i Strindheim-leiren. Samme dag som Trond Hansen fikk sparken, kom meldingen om at arbeidstillatelsene til afrikanerne John Maduka og Francis Songo var i orden. Etter iherdig jobbing fra daglig leder Frode Hegle ble de to landslagsspillerne fra Malawi spilleklar til seriekampen mot Bodø/Glimt. I utgangspunktet var de knyttet til Strindheim gjennom en låneavtale ut sesongen, med opsjon på kjøp etter sesongslutt. Men til tross for at spissen Maduka til tider spilte glimrende i Strindheim-trøya, ble heller ikke dette et eventyr med lykkelig utgang. Det viste seg fort at Francis Songo ikke fungerte som forsvarsspiller i et “norsk” system. Kombinert med en anstrengt økonomi førte det til at klubben besluttet å sende Songo hjem etter en måned i klubben. Etter planen skulle bare Maduka returnere etter at de to hadde vært hjemme for å spille landskamp. Men Maduka kom heller aldri tilbake fra Malawi. Strindheim fikk aldri noe endelig svar på hva som skjedde, men muligens kan Madukas “desertering” ha skyldtes behandlingen kameraten Songo fikk. Maduka endte dermed opp med fire seriekamper, én cupkamp og ett mål for Strindheim. Omtrent samtidig med Madukas forsvinningsnummer ble klubben også nødt til å be daglig leder Frode Hegle finne seg en annen jobb. Etter å ha tapt nærmere en halv million grunnet sviktende publikumsoppslutning, kunne ikke Hegle fortsette. Dermed forsvant én av Strindheims en og en kvart stilling (Kongsvinger hadde den nest minste administrasjonen i tippeligaen med fire stillinger). Det lå ingen dramatikk bak avgjørelsen, og Hegle hjalp til og med klubben gratis i de kommende ukene. Hjertevarme Hegle gjorde en god jobb for Strindheim i sin ansettelsesperiode, ikke minst i arbeidet med å få afrikanerne Maduka og Songo til å trives i Trondheim.

Midt oppe i alt dette jobbet man febrilsk med å få trenerkabalen til å gå opp. Fremo takket definitivt nei til å fortsette som hovedtrener i midten av juni. Lenge var svenske Bo Nilsson, som var ledig på markedet etter å ha trent danske Silkeborg, aktuell. Men Silkeborg stakk kjepper i hjulene, og Nilsson takket nei den 29. juni. Den leie situasjonen ble løst ved at Per Joar Hansen ble engasjert som spillende trener ut sesongen.

Resultater vårsesongen:

Hødd – Strindheim 1-1

Strindheim – Rosenborg 0-5

Strindheim – Tromsø 1-0

Brann – Strindheim 4-1

Strindheim – Vålerenga 1-2

Viking – Strindheim 2-1

Strindheim – Start 2-6

Lillestrøm – Strindheim 3-0

Strindheim – Bodø/Glimt 1-1

Stabæk –Strindheim 3-0

Strindheim – Molde 1-3

Ham-Kam – Strindheim 0-0

Strindheim – Kongsvinger 1-3
Kaoset utenfor banen hjalp på ingen måte Strindheim til å prestere godt i kampene. Først etter 1 måned med tilnærmet ro i klubben begynte poengene igjen å komme. Hjemmeseieren mot Stabæk i august ble et lite vendepunkt, og de trofaste tribunesliterne fikk igjen for traurige fotball-timer i kampene mot Start og Viking, der Strindheim vant henholdsvis 6-4 og 5-3 etter å ha vartet opp med festfotball. Etter seieren mot Viking kom imidlertid hverdagen tilbake med et brak. 2-9 mot Vålerenga, og da kunne selv ikke teori redde laget. Til slutt endte Strindheim klart sist, hele 10 poeng bak nest siste lag, og 12 poeng fra fornyet kontrakt. I cupen ble Strindheim slått ut av Lillestrøm i 4. Runde etter en meget god kamp laget hadde fortjent å vinne.

Resultater, høstsesongen:

Kongsvinger – Strindheim 5-1

Strindheim – Ham-Kam 2-4

Molde – Strindheim 4-1

Strindheim – Stabæk 2-1

Bodø/Glimt – Strindheim 3-2

Strindheim – Lillestrøm 1-1

Start – Strindheim 4-6

Strindheim – Viking 5-3

Vålerenga – Strindheim 9-2

Strindheim – Brann 2-2

Tromsø – Strindheim 1-0

Rosenborg – Strindheim 2-1

Strindheim – Hødd 1-5
——————————————————————————–

Toppseriespill er alltid et høydepunkt for et fotballag, men 95-sesongen ga klar beskjed om at Strindheim ikke var klar for å kjempe på det høyeste nivået. Både sportslig og ikke minst administrativt og økonomisk ble sesongen en tankevekker. Det var etter hvert tydelig at det var vanskelig, for ikke å si umulig, for en “fattig” klubb som Strindheim å spise kirsebær med de store. Fotballklubber var blitt bedrifter, underlagt de samme forutsetningene som næringslivet for øvrig. Og der kan vel de fleste enes om at Strindheims utgangspunkt ikke var det beste. Likevel ble ikke sesongen den økonomiske katastrofen til slutt som man hadde fryktet. Flere faktorer, bl.a. vellykkede innstramminger underveis og spillersalg, førte til et overskudd på 330 000. På den positive siden kan det også trekkes fram at alle ledd lærte mye av dette året.

 

Spillere – 1995

Rune Feirud

Arne Bonde

Lars Grevskott

Arild Nordfjærn

Vidar Evensen

Roy Ove Rinnan

Kristian Sørli

Ronny Støbakk

Per Morten Haugen

Per Joar Hansen

Joachim Walltin

Terje Høsøien

Jørgen Johannesen

Ole Gunnar Iversen

John Maduka

Francis Songo

Torgeir Rugtvedt

Per Arne Gjelten

Stian Edvardsen

Frank Roger Myrenget

1996 – 2000: Heislaget Strindheim
Denne sesongen skulle markere starten på nye år med heistilværelse mellom divisjonene. Tidligere RBK- og Strindheim-keeper Ivar Selnæs overtok treneransvaret etter Per Joar Hansen. Fire av lagets beste spillere forsvant etter Tippeliga-sesongen (Joachim Walltin, Per Morten Haugen, Vidar Evensen og Torgeir Rugtvedt), og stallen ble ytterligere tynnet ut i løpet av sesongen. Med en stall på 17 mann sier det seg selv at det ble noe tynt, og laget måtte dessverre tåle enda et nedrykk, i likhet med “bakrus”-sesongen i 1985. I og med at det fra og med 97-sesongen skulle være bare én 1. divisjonsavdeling, rykket hele seks lag direkte ned. Strindheim manglet kun ett fattig poeng fra å klare seg. Økonomisk ble det en ny, tung sesong. Avdelingen var på etterskudd av sine forpliktelser, og var heller ikke nå i stand til å etablere positiv egenkapital.

Strindheims første avstikker ned i 2. divisjon på ti år ble av kort varighet. De fleste kampene i 1997 ble vunnet med kalas-sifre, et tegn på at klubben i alle fall ikke hører hjemme på dette nivået. Likevel ble opprykket avgjort med minste mulige margin. Kvalifiseringskampene mot Fana fra Bergen ble to pussige oppgjør. I Bergen vant Strindheim 3-0, etter spillemessig å ha blitt overkjørt store deler av kampen. Returkampen i Trondheim artet seg motsatt. Strindheim spilte, Fana scoret. På stillingen 3-0 til Fana bommet gjestene ufattelig på åpent mål. Men da Terje Høsøien kunne klemme inn reduseringen ble det en lykkelig ende på basketaket. Også økonomisk ble det en god sesong. Stor nøkternhet førte til et positivt resultat.

I 1998 skulle Strindheim etter målsettingen på ny etablere seg som et solid 1. divisjonslag, men slik skulle det ikke gå. Igjen var det mye stang ut for laget. 15 minutt før slutt i siste serieomgang var Strindheim fortsatt i 1. divisjon, men resultatene gikk gal vei mot slutten. Trener Selnæs forklarte nedrykket ut fra flere faktorer. På banen hadde laget store problemer med å omsette sjanser i mål. Samtidig ble det påpekt at treningsmengden var alt for liten til at laget for alvor kunne hevde seg. Frustrasjon angående mangelfullt støtteapparat og dårlige rammebetingelser for spillerne kom også opp til overflaten underveis i sesongen.
Sesongens store kamp var imidlertid 3. runde-oppgjøret mot Lillestrøm i cupen. På Øverlands Minde (!) vant Strindheim på straffesparkkonkurranse, etter at det sto 3-3 etter ordinær tid. I 4. runde ble det et knepent tap 0-1 for Bodø/Glimt.

Den tidligere Strindheim-spilleren Tor Leirstein overtok i 1999 treneransvaret etter Selnæs, som ble trener for Skjetten. Igjen ble det en parademarsj gjennom 2. divisjonsavdelingen (10 poeng ned til nærmeste konkurrent), og to uutholdelig spennende kvalifiseringskamper. Asker ble slått knepent 2-1 i Trondheim, en seier som var i minste laget til at man kunne ta noe for gitt. Og i Asker så det lenge stygt ut. Asker ledet 1-0, og ville med det resultatet rykke opp på bortemålsregelen. Men stopperveteranen Geir Olav Bøgseth ville det annerledes. 53 sekunder på overtid kranglet han ballen over målstreken, og nok et opprykk var sikret.

De siste årenes omflakkende tilværelse sørget nok for å dempe forventningene en smule foran denne sesongen. De fleste eksperter tippet laget rett ned igjen, og ingen i klubben trodde det ville bli lett. Likevel ga treningskampene grunn til forsiktig optimisme, og med et oppsett som bare ville degradere to lag var det lov til å håpe. Starten på sesongen ble katastrofal. Den første seieren ble bokført først i 7. serieomgang, noe som gjorde at laget kom på hæla fra start av. Etter hvert fikk Strindheim fasong på spillet på hjemmebane. Etter 25. juni forble laget ubeseiret hjemme, men samtidig rant baklengsmålene inn på bortebane. Likevel var ingenting avgjort før siste serieomgang. Strindheim gjorde sin del av jobben og vant, men det gjorde også de andre bunnlagene. Dermed ble det nytt nedrykk, men med en særdeles bitter ettersmak. Byåsen ble tildelt tre omstridte poeng etter å ha tapt 1-6 for Sogndal, da Sogndal benyttet en innbytter som egentlig skulle sonet en suspensjon. Uten disse tre støttepoengene hadde Byåsen rykket ned i stedet for Strindheim! Et regelverk som på denne måten går ut over en uskyldig tredjepart bør få NFF til å se nærmere på bestemmelsene. Dette kan man ikke ha noe av i framtiden.
Nok en skuffende seriesesong ble likevel kompensert for til en viss grad med cup-innsatsen. Etter å ha slått Ranheim og Steinkjer i de to første rundene, detonerte Strindheim en av tidenes cup-bomber på Lerkendal. Terje Høsøiens iskalde og presise hodestøt i det 76. minutt sendte selveste Champions League-traver Rosenborg hodestups ut av cupen. En vanvittig seier, og en av de stolteste dagene i Strindheims historie. I neste runde ble senere cupmester Odd for sterke, og vant greit 5-0 på Lerkendal. Likevel en karamell å suge på i lang tid framover.

Veien framover
De siste 25 årene har vært begivenhetsrike for Strindheim Fotball. Klubben har tatt steget opp i toppen av norsk fotball, men samtidig opplevd at det blåser hardt på toppene.
Det positive er at Strindheim har klart å beholde bredden og det gode, tette miljøet som har kjennetegnet klubben i alle år.

Hva så med framtida? Er det rom for miljøklubber som Strindheim i en stadig mer pengefokusert toppfotball i årene som kommer? Vi kan alle se at det blir stadig vanskeligere å hevde seg kun på bakgrunn av sportslig potensial. Kravene til økonomi og administrasjon blir stadig sterkere, og de fleste 1. divisjonslag har i dag budsjetter på størrelse med det tippeligaklubbene hadde bare for få år siden. Det som har gått igjen i bortimot alle årsrapportene siden 1976 er at man stadig har innsett behovet for en oppgradering av avdelingens administrative apparat. Men uten midler er det ikke lett å få trenden til å snu, og derfor har avdelingen måttet klare seg på lite, og tatt tæring etter næring. Trange økonomiske kår har hele tiden vært Strindheims største begrensning som fotballklubb, og der ligger det mange alvorlige utfordringer i tiden som kommer. Samtidig har den såkalte “tillitsmannskrisa” også satt spor etter seg i Strindheim. Det har blitt stadig vanskeligere å finne folk til å ta de tunge takene, som i en klubb som Strindheim stort sett må gjøres vederlagsfritt. De som år etter år har ofret fritiden sin for at Strindheim Fotball skal få endene til å møtes fortjener en stor takk. Vi vet dere er mange, og at arbeidstimene er hundre ganger flere.

De neste tre-fire sesongen kan bli viktige for Strindheim, der Byåsens skjebne også spiller en stor rolle. Det samme er RBKs rolle både som økonomisk bidragsyter og samarbeidspartner når det gjelder spillerutveksling.

Én ting er sikkert – det er ikke lett å drive toppfotball i Trondheim, og lettere blir det neppe heller i årene som kommer. Men Strindheim har tatt tunge løft før, og vist at det er en livskraftig klubb. La oss håpe Strindheim Fotball nok en gang kan gjøre tips og spådommer til skamme, og fortsatt være en viktig aktør i trøndersk og norsk fotball. Gratulerer med de 75 år, måtte de neste 75 bli like gledelige.

Vegard Enlid